Mange grammatikkforklaringer blir forvirrende fordi de blander sammen to ulike spørsmål:

  1. Hva slags ord eller uttrykk er dette?
  2. Hvilken oppgave har det i akkurat denne setningen?

Det første spørsmålet handler om ordklasser, som på engelsk tradisjonelt kalles parts of speech.

Det andre handler om setningsfunksjoner, syntaktiske funksjoner eller grammatiske relasjoner.

Når du forstår forskjellen mellom disse to nivåene, har du et svært nyttig grunnlag for å lære grammatikk – ikke bare i engelsk, men på tvers av språk.

To ulike spørsmål: Hva er det, og hva gjør det?

Se på ordet Daniel i disse setningene:

Daniel called Sarah.
Sarah called Daniel.
Sarah spoke to Daniel.
This is Daniel’s book.

Ordet Daniel er et egennavn i alle eksemplene. Ordklassen har ikke endret seg.

Men rollen i setningen har endret seg:

  • i den første setningen er Daniel subjekt;
  • i den andre er det objekt;
  • i den tredje er det en del av en preposisjonsfrase;
  • i den fjerde angir det eieren.

Dette gir oss det viktigste skillet:

  • en ordklasse forteller oss hva slags språklig element noe er;
  • en setningsfunksjon forteller oss hvilken oppgave elementet har i en bestemt setning.

De to henger sammen, men er ikke det samme.

Et substantiv fungerer ofte som subjekt eller objekt, men kan også inngå i en utfylling, en modifikator eller en preposisjonsfrase. Et adjektiv beskriver ofte et substantiv, men kan også være en viktig del av predikatet.

Sammenlign:

the tired student
The student is tired.

I begge eksemplene er tired et adjektiv. I det første beskriver det substantivet student. I det andre beskriver det subjektet gjennom verbet is.

1. Ordklasser: Hva slags element er det?

En ordklasse grupperer ord etter hvordan de oppfører seg grammatisk.

Betydningen er til hjelp, men den er ikke nok alene. Språkforskere ser også på spørsmål som:

  • Hvilke former kan ordet ha?
  • Hvor kan det stå i en setning?
  • Hvilke andre ord kan det stå sammen med?
  • Hva slags fraser kan det danne?

Engelske substantiver kan for eksempel ofte stå etter artikler:

a book
the house

Mange kan også få flertallsform:

book → books
house → houses

Engelske verb oppfører seg annerledes. De kan ofte endre form for å uttrykke tid eller samsvar med subjektet:

call → called
work → works
be → is, are, was, were

Den tradisjonelle engelske betegnelsen part of speech er fortsatt mye brukt, særlig i undervisning. I moderne språkvitenskap foretrekker mange ordklasse eller leksikalsk kategori.

De viktigste ordklassene

Den nøyaktige inndelingen varierer mellom grammatikktradisjoner. Disse kategoriene er spesielt nyttige når du lærer språk.

Substantiv

Substantiver viser vanligvis til personer, dyr, gjenstander, steder, hendelser, stoffer eller abstrakte ideer.

Sarah, teacher, dog, city, water, meeting, freedom

Substantiver kan ofte fungere som subjekt eller objekt:

Sarah opened the door.
Sarah opened the door.

Men et substantiv er ikke automatisk subjekt eller objekt. Det avhenger av setningen.

Verb

Verb uttrykker vanligvis handlinger, hendelser, prosesser, tilstander eller relasjoner.

run, call, happen, change, know, exist, be

Verb utgjør vanligvis den grammatiske kjernen i en engelsk setning:

Sarah called Daniel.
The weather changed.
Daniel knows the answer.

Men ikke alle verb beskriver en bevisst handling. Verb som know, belong, exist og seem beskriver tilstander eller relasjoner snarere enn handlinger.

Adjektiv

Adjektiver uttrykker vanligvis egenskaper, kvaliteter eller klassifiseringer.

tall, interesting, difficult, wooden, international

De kan beskrive substantiver:

an interesting book

De kan også stå etter kopulaverb som be, seem eller become:

The book is interesting.
The task seems difficult.

Adverb

Adverb er en sammensatt ordklasse. De kan uttrykke tid, sted, måte, grad, hyppighet eller holdningen til den som snakker.

yesterday, here, slowly, very, often, probably

Eksempler:

Sarah arrived yesterday.
Daniel spoke slowly.
The answer is probably correct.

Ikke alle engelske ord som slutter på -ly, er adverb. Og ikke alle adverb slutter på -ly.

friendly — adjektiv
fast — adjektiv eller adverb
often — adverb

Pronomen

Pronomen viser til personer, ting, grupper eller ideer uten å gjenta navnet eller betegnelsen.

I, you, she, he, it, we, they, someone, who, this

Sammenlign:

Sarah called Daniel.
She called him.

Engelske pronomen er særlig nyttige å se på, fordi noen av dem endrer form etter den grammatiske rollen de har:

she called him
he called her

Forskjellen mellom she og her bidrar til å vise hvem som er subjekt, og hvem som er objekt.

Determinativer

Determinativer står i begynnelsen av substantivfraser. De hjelper oss å angi hvilken person eller ting vi mener, hvor mange det er, eller hvem de tilhører.

a, the, this, those, my, every, some, three

Eksempler:

the book
my phone
those students
three questions

Tradisjonelle skolegrammatikker plasserer noen ganger enkelte av disse ordene blant adjektivene eller pronomenene. Moderne engelske grammatikker behandler ofte determinativer som en egen kategori, fordi de oppfører seg annerledes enn vanlige adjektiver.

Preposisjoner

Preposisjoner uttrykker relasjoner knyttet til sted, tid, retning, årsak, middel, følge og mye annet.

in, on, at, with, from, to, because of, under

Eksempler:

in the room
after lunch
with Daniel
because of the weather

En preposisjon innleder vanligvis en preposisjonsfrase:

Sarah spoke to Daniel.
They met after work.

Konjunksjoner

Konjunksjoner binder sammen ord, fraser eller delsetninger.

and, but, or, because, although, if

Eksempler:

Sarah and Daniel
tired but happy
We stayed inside because it was raining.

Hjelpeverb

Hjelpeverb bidrar til å danne spørsmål og nektelser. De uttrykker også tid, aspekt, diatese og modalitet.

be, have, do, can, may, must, will

Eksempler:

Sarah is working.
Daniel has finished.
Did Sarah call?
You must leave.

Ord som be, have og do kan fungere enten som hjelpeverb eller som hovedverb:

Sarah has finished. — hjelpeverb
Sarah has a car. — hovedverb

Partikler og andre grammatiske småord

Engelsk har også småord som ikke alltid passer helt inn i de tradisjonelle kategoriene.

Et eksempel er partikler i partikkelverb:

turn off
give up
look after

Den samme formen kan tilhøre ulike kategorier i ulike sammenhenger:

She walked up the hill. — preposisjon
She stood up. — partikkel eller adverb, avhengig av analysen

Dette er én grunn til at grammatiske kategorier ikke alltid er så enkle som listene fra skolen gir inntrykk av.

Interjeksjoner og svarord

Interjeksjoner kan uttrykke reaksjoner, følelser, hilsener eller svar i en samtale.

oh, wow, ouch, hello, yes, no

De kan utgjøre en fullstendig ytring helt alene:

Wow!
Yes.
Hello!

De er ofte bare løst knyttet til den grammatiske strukturen i setningen rundt dem.

2. Setningsfunksjoner: Hvilken oppgave har elementet?

En setningsfunksjon beskriver hvordan et ord, en frase eller en delsetning forholder seg til resten av setningen.

Et viktig poeng er at det vanligvis ikke bare er enkeltord, men hele fraser som har en setningsfunksjon.

I denne setningen:

The new student from Spain answered the question.

Subjektet er ikke bare ordet student. Hele substantivfrasen the new student from Spain fungerer som subjekt.

Terminologien for setningsfunksjoner varierer noe mellom tradisjonell grammatikk og moderne språkvitenskap. Disse kategoriene gir deg et nyttig grunnlag når du lærer grammatikk.

Subjekt

Subjektet er elementet som står i en sentral grammatisk relasjon til verbet eller predikatet.

I engelske fortellende setninger står det ofte foran verbet:

Sarah called Daniel.
The window broke.
This book is useful.

Subjektet angir ofte personen eller tingen som utfører en handling:

Daniel opened the door.

Men dette er ikke en fullstendig definisjon.

Subjektet kan også vise til:

  • noen eller noe som opplever en hendelse;
  • noe som endrer tilstand;
  • noe som setningen beskriver;
  • noe som bare eksisterer eller inngår i en situasjon.

Eksempler:

Sarah heard a noise.
The glass broke.
Daniel is tired.
The problem still exists.

Sarah hører ikke lyden som en bevisst handling. Glasset knuser ikke med hensikt. Likevel er Sarah og the glass grammatiske subjekter.

En mer pålitelig og lettfattelig definisjon er:

Subjektet er elementet som setningen er grammatisk bygd opp rundt, og som predikatet sier noe om.

Selv dette er en forenkling, fordi subjektet oppfører seg ulikt fra språk til språk. Men det er mer presist enn å si at subjektet alltid er «den som utfører handlingen».

Predikat

Predikatet er det setningen sier om subjektet.

I setningen:

Sarah called Daniel.

er predikatet:

called Daniel

I setningen:

Daniel is tired.

er predikatet:

is tired

I tradisjonell grammatikk viser begrepet predikat noen ganger bare til verbet eller verbfrasen. I moderne analyse viser det ofte til hele den delen av setningen som ikke omfatter subjektet.

Predikatet kan uttrykke:

  • en handling;
  • en hendelse;
  • en tilstand;
  • en egenskap;
  • en identitet;
  • en relasjon.

Eksempler:

Sarah ran home.
The window broke.
Daniel knows the answer.
Sarah is tired.
Daniel is a teacher.

Den viktige informasjonen ligger ikke alltid i verbet alene.

I setningen:

Daniel is a teacher.

knytter verbet is subjektet til beskrivelsen a teacher. Uttrykket a teacher bærer mye av setningens leksikalske betydning.

Objekt

Et objekt er en frase som er tett knyttet til verbet. Det viser vanligvis til en person eller ting som hendelsen påvirker.

Sarah called Daniel.
Daniel opened the window.
They discussed the problem.

På engelsk skiller vi vanligvis mellom direkte objekter og indirekte objekter.

Direkte objekt

Det direkte objektet viser vanligvis til personen eller tingen som blir mest direkte påvirket, oppfattet eller skapt, eller som er direkte involvert i hendelsen.

Sarah opened the door.
Daniel read the article.
They built a house.

Indirekte objekt

Det indirekte objektet viser ofte til en mottaker eller en som får nytte av handlingen.

Sarah gave Daniel the book.

Her er:

  • Daniel det indirekte objektet;
  • the book det direkte objektet.

På engelsk kan vi ofte uttrykke en lignende relasjon med en preposisjonsfrase:

Sarah gave the book to Daniel.

De to strukturene har lignende betydning, men er ikke grammatisk identiske.

Utfylling

En utfylling kompletterer betydningen som et verb, et adjektiv, et substantiv eller en setning krever.

Sammenlign:

Daniel became a teacher.
Sarah seems tired.
They put the book on the table.

I disse eksemplene er uttrykkene i fet skrift ikke vanlige direkte objekter.

  • a teacher angir hvem Daniel er;
  • tired beskriver Sarah;
  • on the table angir stedet som verbet put krever.

Begrepet utfylling er vidt, og grammatikkbøker bruker det på litt ulike måter. Når du lærer grammatikk, er hovedpoenget at en utfylling er tett knyttet til en annen del av setningen, som krever eller tillater den.

Modifikator

En modifikator legger til ekstra informasjon om et annet element.

the old house
a book about language
the student who arrived late

Modifikatorer kan beskrive:

  • egenskaper;
  • mengder;
  • steder;
  • eierskap;
  • identitet;
  • andre omstendigheter.

De kan være enkeltord, fraser eller delsetninger.

Adverbial

Et adverbial gir informasjon om omstendighetene rundt en hendelse eller tilstand.

Det kan uttrykke:

  • tid;
  • sted;
  • måte;
  • årsak;
  • formål;
  • hyppighet;
  • varighet;
  • betingelse;
  • grad.

Eksempler:

Sarah called yesterday.
They met in Budapest.
Daniel answered very carefully.
We stayed home because of the storm.
She studies to improve her English.

Et adverbial trenger ikke å være et adverb.

Det kan være:

  • et adverb: yesterday;
  • en preposisjonsfrase: in Budapest;
  • en substantivfrase: last week;
  • en delsetning: because it was raining.

Dette er enda et tydelig eksempel på forskjellen mellom ordklasse og setningsfunksjon.

Yesterday er et adverb som fungerer som adverbial.

In Budapest er en preposisjonsfrase som fungerer som adverbial.

Last week er en substantivfrase som fungerer som adverbial.

Ulike typer uttrykk kan ha samme setningsfunksjon.

Ordklasse og setningsfunksjon har ikke et én-til-én-forhold

Det er fristende å lære enkle koblinger som:

  • substantiv = subjekt;
  • adjektiv = modifikator;
  • adverb = adverbial;
  • verb = predikat.

Disse koblingene er vanlige, men de er ikke faste regler.

En substantivfrase kan fungere som subjekt:

The new manager arrived.

Den kan fungere som objekt:

We met the new manager.

Den kan fungere som utfylling:

Sarah became the new manager.

Den kan til og med fungere som adverbial:

We met last Monday.

Et adjektiv kan beskrive et substantiv:

a quiet room

eller inngå i predikatet:

The room is quiet.

En preposisjonsfrase kan gi mer informasjon om et substantiv:

the book on the table

eller fungere som adverbial:

The book is on the table.

Forholdet mellom form og funksjon er altså fleksibelt:

Den samme ordklassen kan ha flere funksjoner, og flere typer fraser kan ha samme funksjon.

Dette prinsippet er langt mer nyttig enn å pugge faste én-til-én-koblinger.

Et ord har ikke alltid én fast ordklasse

Det er nyttig å tenke på ordklasse som «ordboknivået», men sammenligningen har sine begrensninger.

Én og samme skriftform kan ha flere grammatiske bruksmåter.

Se på det engelske ordet call:

I received a call. — substantiv
Please call me. — verb

Eller email:

I sent an email. — substantiv
Please email the document. — verb

Eller clean:

a clean room — adjektiv
Please clean the room. — verb

Eller fast:

a fast car — adjektiv
The car moved fast. — adverb

Engelsk lar ofte ord gå fra én kategori til en annen uten å legge til en synlig endelse. Språkforskere kaller ofte denne prosessen konversjon eller nullavledning.

Det betyr at det mest presise spørsmålet ikke alltid er:

Hvilken ordklasse tilhører dette ordet?

Et bedre spørsmål er ofte:

Hvilken ordklasse tilhører denne formen i akkurat denne setningen?

En ordbok kan derfor føre opp samme skrivemåte under flere ordklasser.

Subjektet er ikke det samme som agens

Et av de viktigste skillene i grammatikk er forskjellen mellom en grammatisk funksjon og en semantisk rolle.

En grammatisk funksjon beskriver setningens struktur:

  • subjekt;
  • objekt;
  • utfylling.

En semantisk rolle beskriver hvordan en deltaker inngår i hendelsen:

  • agens: den som handler med hensikt;
  • opplever: den som sanser eller føler;
  • patiens: den eller det som hendelsen påvirker;
  • mottaker: den som mottar noe;
  • instrument: det som noen bruker for å utføre en handling.

Se på denne setningen:

Daniel opened the door.

Daniel er både:

  • grammatisk subjekt;
  • semantisk agens.

Sammenlign så med:

Daniel heard a noise.

Daniel er fortsatt grammatisk subjekt, men semantisk er han en opplever, ikke en agens som handler med hensikt.

Se så på:

The door opened.

The door er subjektet, men det er ikke agens.

Og:

The door was opened by Daniel.

The door er nå grammatisk subjekt, selv om Daniel fortsatt er semantisk agens.

Dette skillet forklarer hvorfor «subjektet er den som utfører handlingen» fungerer i noen enkle nybegynnereksempler, men ikke som en generell definisjon.

Den grammatiske kjernen er ikke alltid et enkelt handlingsverb

Mange innføringer i grammatikk framstiller en setning slik:

subjekt + handlingsverb + objekt

Dette mønsteret er vanlig:

Sarah opened the window.

Men engelske setninger kan bygge på mange andre typer predikater.

Hendelser

The window broke.

Tilstander

Daniel knows the answer.

Egenskaper

Sarah is tired.

Identitet eller klassifisering

Daniel is a teacher.

Eksistens

There is a problem.

Opplevelse

Sarah likes music.

Grammatikken må derfor beskrive mer enn bevisste handlinger. Den må også gjøre rede for tilstander, egenskaper, identiteter, endringer, opplevelser og relasjoner.

Gjelder dette skillet i alle språk?

Skillet mellom hva slags uttrykk noe er og hvilken rolle det har i en større struktur er svært nyttig på tvers av språk.

Vi bør likevel ikke gå ut fra at alle språk deler inn ord og setningsfunksjoner på nøyaktig samme måte som engelsk.

Språk er forskjellige når det gjelder:

  • hvor tydelig de skiller mellom substantiver, verb og adjektiver;
  • hvordan subjekt og objekt oppfører seg;
  • om de krever pronomen;
  • hvordan de markerer grammatiske relasjoner;
  • hvordan de skiller mellom tema og subjekt;
  • hvor mye informasjon de uttrykker gjennom ordstilling, endelser, partikler eller verbformer.

Språkforskere skiller derfor mellom:

  1. språkspesifikke kategorier, som de definerer ut fra hvordan et bestemt språk fungerer;
  2. komparative begreper, som lar forskere sammenligne mønstre på tvers av språk.

Kategoriene substantiv, verb, subjekt og objekt er svært nyttige. Men vi kan ikke uten videre overføre de nøyaktige egenskapene deres uendret fra ett språk til alle andre.

Tverrspråklige prosjekter som Universal Dependencies bruker et felles rammeverk til å analysere mange språk, samtidig som de gir rom for språkspesifikke forskjeller. I dette rammeverket registrerer forskerne ordklasse, morfologisk informasjon og syntaktiske relasjoner som separate lag. Det gjenspeiler det samme hovedpoenget som vi har utforsket i dette kapittelet: Hva slags uttrykk noe er, og hvilken rolle det har i en setning, henger sammen, men er to ulike ting.

Tre spørsmål som gjør nesten enhver setning lettere å forstå

Når du analyserer en setning, hjelper det å stille tre separate spørsmål.

1. Hva slags element er dette?

Er det et substantiv, verb, adjektiv, pronomen, determinativ, en preposisjon, partikkel eller en annen type uttrykk?

2. Hvilken rolle har det her?

Fungerer det som subjekt, objekt, utfylling, modifikator eller adverbial?

3. Hva forteller oss at det har denne rollen?

Mulige signaler er:

  • ordstilling;
  • kasusendelser;
  • preposisjoner eller postposisjoner;
  • partikler;
  • samsvarsbøyning av verbet;
  • formen på pronomenet;
  • setningsstruktur;
  • intonasjon;
  • betydning og kontekst.

Dette tredje spørsmålet leder til et av de mest interessante områdene innen grammatikk.

Hvordan vet den som lytter, hvem som gjorde hva mot hvem?

Engelsk baserer seg i stor grad på ordstilling. Ungarsk og russisk bruker omfattende kasusmarkering. Japansk og koreansk bruker ofte partikler. Spansk kombinerer ordstilling med samsvarsbøyning av verb og differensiell objektmarkering. Mandarin bruker ordstilling, partikler, konstruksjoner og kontekst.

Språk markerer ikke grammatiske relasjoner på samme måte. De fordeler oppgavene ulikt.

Hovedpoenget

Det viktigste du kan ta med deg, er enkelt:

Et ords kategori er ikke det samme som funksjonen det har i en setning.

Et substantiv er ikke automatisk subjekt.

Et subjekt er ikke alltid agens.

Et adjektiv kan gjøre mer enn å beskrive substantiver.

Et adverbial trenger ikke å være et adverb.

Og den samme skriftformen kan tilhøre ulike ordklasser i ulike sammenhenger.

Når du skiller mellom disse nivåene, ligner grammatikk mindre på en samling løsrevne merkelapper. I stedet ser du et system av former, funksjoner og relasjoner.

I neste kapittel skal vi sammenligne hvordan ulike språk markerer disse relasjonene – gjennom ordstilling, kasusendelser, partikler, samsvarsbøyning og kontekst.